Statsråd,
Fylkesmann,
Ordførere,
Kjære alle sammen!
Grand Canyon, Mount Everest, Pyramidene og Den Kinesiske mur har fått selskap av de vestnorske fjordene!
Det har vi all grunn til å vere stolte av!
Vestnorsk fjordlandskap med Nærøyfjorden og Geirangerfjorden ble 14. juli i fjor skrevet inn på Unescos liste over verdens viktigste natur- og kulturarv som menneskeheten. En arv av så stor verdi at menneskeheten er forpliktet til å ta vare på denne skatten for fremtidige generasjoner!
Vi står i et landskap med en enestående tiltrekningskraft og styrke. År etter år har jeg kommet tilbake tilbake til vestlandsfjordene og fjellene omkring for å finne nye utfordringer. Knapt noe sted i verden er mangfoldet av inntrykk så stort og så variert som her.
En gang var Vestlandet et slettelandskap som var dekket av den store innlandsbreen. Gjennom flere istider de siste 2,5 millioner årene har armer fra denne breen gravd seg ned i det gamle slettelandet og laget det mange-greinete fjordlandskapet vi kjenner i dag. Breen, som var nærmere 2000 m tykk, fjernet ufattelige mengder stein før Sognefjorden ble slik vi kjenner den.
I dag står Nærøyfjorden frem som en enorm 1000 meter dyp revne i jordskorpen, til vitne om isens umåtelige krefter. I dette unge og geologisk aktive landskapet har mennesker bodd i tusener av år. Her er vakre bygder, gårder og kulturlandskap som gir en spesiell dimensjon til landskapet.
Nærøyfjorden med tilliggende fjell, daler og fjorder strekker seg fra Bleia i nord, Fresvikbreen i vest, Aurlandsfjorden i øst og til Stalheim i sør. Jeg er svært glad for at de fremste internasjonale vitenskapsmiljøene har tatt Nærøyfjorden inn på UNESCOs liste over menneskehetens uerstattelige arv.
En arv som folket langs fjordene har skjøttet godt og levd av og med. En arv som har inspirert til stor kunst og som representerer Norge på sitt beste. Jeg vet det ligger et stort lokalt engasjement bak prosessen med å få verdsensarvstatus. Det gjør meg ekstra stolt over å komme hit til Bakka i Nærøyfjorden og feire denne arven sammen med dere her i dag.
Jeg har selv kravlet og kløvet i alle de aktuelle kommunene Aurland, Vik, Lærdal og Voss. Noe av det som har gjort størst inntrykk på meg, er nok turen ned den gamle kløvveien fra Breidalen, forbi Skardsvatnet og videre ned til Tufto og Bakka, her vi står nå. Utsikten fra øverst på Rimstigen, ned Skardsbakkane mot Vindeggi er virkelig imponerende. Langsomt kommer den mørke og dype Nærøyfjorden til syne, langt, langt der nede. Lett var det ikke å komme ned den stupbratte fjellsiden, gjengrodd som den var den gang, jeg tror det er 22 år siden.
Eg godt minne har jeg også fra den andre siden av fjorden, fra Grindaflettene over Store Breen, hvor min venninne og jeg fikk slikket leggene rene for salt av salthungrige geiter som hadde gått seg vill. Vi endte turen nede i Langhuso, dette var før veitunnelen kom. Alle var opptatt med forberedelser til aftenens forlovelsesfest; Den eneste som hadde tid til å traktere en kopp kaffe og by på ny-ystet Undredalsost, var den kommende brud – franske Pascal.
Senere har jeg truffet den engasjerte fruen flere ganger, fulgt litt med i hennes gjøren og laden, og jeg tror at norsk ost, med fransk tilsnitt, er blitt en sikker suksess. Norske bunadtradisjoner har hun også tatt vare på.
Det finnes ildsjeler rundt i landet som entusiastisk taler mangfoldets sak. Gjerne på små gårder og i små bygder. Det handler om å få nye, gode ideer, og ta vare på kulturarven vår.
Jeg gratulerer alle aurlendinger, lærdøler, vossinger og vikjer med en status og anerkjennelse som kun de færreste er forunt å få.
Det er med stor ære jeg nå avduker det offisielle merket over Verdensarvområdet vestnorsk fjordlandskap her i Nærøyfjorden.
Til lykke med dagen! |
