Isfjorden er viden kjent for å være “konfeksjonens vugge” i Norge. I gamle dager, det begynte så tidlig som rundt år 1860, var det små konfeksjonsfabrikker og skomakerverksteder i nesten hvert hus i bygda. Dette hadde sammenheng med Nordlandshandelen som ble drevet i forbindelse med det rike fisket på kysten av Nord-Norge.
Noen fabrikker ble store. Storm, som senere ble til Waaler, og Winner Sport, var to av de største. Én fabrikk står igjen som et minne fra en svunnen storhetstid, det er Oddfred Tokle Konfeksjonsfabrikk på Tokle i Isfjorden.
Skrevet av Øyvind Heen
Isfjorden – Konfeksjonens vugge
Fra så tidlig som rundt år 1860 ble det startet opp produksjon av ferdigsydde klær i Isfjorden. Dette hadde sammenheng med Nordlandshandelen som ble drevet i forbindelse med det rike fisket på kysten av Nordland og i Lofoten, i Troms og etterhvert også så langt nord som på Finnmarkskysten.
På det meste var over halvparten av de som arbeidet i Isfjorden ansatte i konfeksjonsfabrikker og skomakerverksteder i bygda. Rundt år 1900 var det like mange som jobbet for skomakere som de som jobbet i konfeksjonsindustrien.
En av mange historier fra tiden med konfeksjonsindustri i Isfjorden er fra april 1940, da andre verdenskrig kom til Norge. Helt i begynnelsen av krigen ble det sydd kamuflasjedrakter på dugnad på konfeksjonsfabrikkene i Isfjorden.
Kamuflasjedraktene ble sydd i løpet av én natt, og de ble delt ut til soldatene i IR 11 på Dombås neste dag, på mandagen den 15. April 1940.
Det var hvite kamuflasjedrakter som ikke hadde blitt brukt i Norge tidligere. Soldatene fra IR 11 skulle «ta imot» de Tyske fallskjermsoldatene som hadde landet i området rundt Dombås. Dombås var et knutepunkt for jernbane og veg, og var derfor et strategisk viktig område for Tyskerne.
I «storhetstiden», på førti- og femti-tallet var det mellom 20 og 30 konfeksjonsfabrikker i Isfjorden, i tillegg sydde mange hjemme på oppdrag for fabrikkene.
Storm hadde opp mot 200 ansatte på det meste, og under storhetstiden kom det syjenter fra hele landet for å jobbe på fabrikkene i Isfjorden.
Winner Sport, fabrikken til Arnvid Sannes, var en av fabrikkene som holdt ut lengst. Grunnen til det var at de gikk bort fra produksjon av dresser og satset heller på sportsklær og fritidsklær, noe som ble veldig populært på 70 og 80-tallet.
Da jeg var ung på den tiden var det så og si alle i Isfjorden og på «Næs» som gikk med en boblejakke fra Winner Sport.
Boblejakka som jeg hadde var mørkeblå der den nederste delen av jakka hadde strikkemønster med stretch helt rundt, med «Winner Sport» brodert med store bokstaver på baksiden. Den var utrolig kul den boblejakka!
Konfeksjonsmuseet på Tokle i Isfjorden
Oddfred Tokle Konfeksjonsfabrikk startet opp i 1938 og ble nedlagt i 1982. Fabrikken med symaskiner og utsyr er nå et flott Konfeksjonsmuseum som er en del av Romsdalsmuseet.
Fabrikken i Isfjorden var bygd i fire etasjer og var en forholdsvis liten fabrikk. I første etasje var det tilskjæreri, i andre etasje produksjonslokale for syersker, i tredje etasje bodde fabrikkeieren med familie og i fjerde etasje bodde de ansatte på hybler.
Konfeksjonsmuseet er åpent på fredager, lørdager og søndager om sommeren (åpningstidene kan variere, sist oppdatert på denne nettsiden er 2024). Det er også mulig å besøke museet utenom de ordinære åpningstidene, kontakt museet for å avtale privat omvisning.
Under kan du se et utvalg av bilder fra konfeksjonsindustrien og skomakerverkstedene i Isfjorden. Bildene er fra boken til Edmund Søvik og viser noen glimt fra forskjellige tidsepoker om hvordan livet var i Isfjorden under industrieventyret som varte i over 100 år.
Det er også bilder fra Konfeksjonsmuseet i Isfjorden, slik sysalen er nå og av en utstilling om Nordlandshandelen. Trykk «i» på bildene for mer informasjon. Foto/Scan: Edmund Søvik.
Se nettsiden til Konfeksjonsmuseet for oppdatert informasjon om åpningstider og med generell informasjon om museet.
Les mer om konfeksjonsindustrien i Isfjorden i Edmund Søviks bok Konfeksjonens Vogge og Norges kleskammer.
Isfjorden og Romsdal, en viktig del av Nordlandshandelen
Som nevnt i begynnelsen i denne artikkelen var Isfjorden og Romsdal en del av den viktige Nordlandshandelen som fra slutten av 1800-tallet, fra rundt år 1870, var hovedgrunnen til at konfeksjonsfabrikker og skomakerverksteder startet opp i Isfjorden. Det ble bl.a solgt klær og sko fra fabrikkene i Isfjorden til fiskerne i Nordland og Lofoten, i Troms og på Finnmarkskysten.
I begynnelsen fylte Nordlandshandlerne fra Isfjorden opp de små båtene sine med klær og sko og rodde og seilte fra Romsdalsfjorden og nordover langs kysten til der fiskerne holdt til. Det meste var provisorisk, og Nordlandshandlerne bodde i telt og solgte varene fra teltene sine.
Fiskerne var kjent for å ha mye penger, men varene måtte allikevel passes på. Nordlandshandlerne holdt seg derfor som oftest i nærheten av teltene sine, de ville ikke risikere at noen skulle stikke av med det dyrebare godset.
Etterhvert som Nordlandshandelen utviklet seg ble ting mer organisert. Flere av Isfjordingene gikk sammen og hyrte større båter for å frakte varene oppover til Nord-Norge. Hurtigruten ble også brukt en gang i den forbindelse. Butikker og skomakerverksteder ble bygd oppe i nord og flere Romsdalinger bosatte på forskjellige steder i Nord-Norge der handelen gikk godt.
Filmen under handler om brødrene Sivert og Ole Strande fra Romsdal som dro på Nordlandshandel i årene fra 1856 til 1874. Filmen inneholder foto fra Knud Knudsen (Universitetsbiblioteket i Bergen), Olaf Martin Væring (Oslo Museum), Henry Rosling, Peder Stokke og Jakob Kirkhorn (Romsdalsmuseets fotoarkiv). Brevene kan studeres på Romsdalsmuseet i Molde. Forteller på filmen er konservator ved Romsdalsmuseet, Kenneth Staurset Fåne.
Båt med varer fra Isfjorden gikk på grunn
Det er sikkert mange gode historier fra tiden med Nordlandshandel, de fleste er nok glemt. Her skal jeg prøve å gjenfortelle en historie som min onkel Ørjar har fortalt meg.
Et år hadde flere av Isfjordingene gått sammen om å leie en større båt for å frakte varer, klær og sko som skulle selges til fiskerne nordpå. Men på vei nordover gikk denne båten på grunn utenfor Trøndelagsskysten, og klærne og de andre varene ble skadet av saltvannet som kom inn i båten.
Nordlandshandlerne fikk erstattet tapet fra forsikringsselskapene. Men de fikk også tilbud om å kjøpe de samme varene tilbake for en god pris, noe som de takket ja til. De fraktet derfor varene videre nordover etter at de var vasket og renset for saltvann i Trondheim.
De andre Nordlandshandlerne gnidde seg i hendene pga båten som gikk på grunn, her forventet de et bra salg siden mange av konkurrentene hadde fått ødelagt varene sine.
Men ryktene om det som hadde skjedd spredte seg imidlertid fort til fiskerne nordpå. Her så også fiskerne en mulighet til å kunne gjøre et kupp, og de ventet derfor på at de skadede varene skulle komme før de «åpnet» lommebøkene. I mellomtiden gikk det trått med handelen for de andre Nordlandshandlerne.
Nordlandshandlerne som hadde fått ødelagt varene sine fikk både i pose og sekk. Forsikringsselskapene hadde allerede betalt dem for det som var skadet, og de kunne i tillegg selge de samme varene på billigsalg til fiskerne nordpå og tjene enda mer.
Dette gikk selvfølgelig utover de andre Nordlandshandlerne, de fikk nesten ikke solgt noe. Det sies at en av de ble så desperat at han dynket varene sine i saltvann. Så renset og tørket han varene, og satte opp et skilt foran teltet der det stod følgende tekst: Nå er også mine skadede varer ankommet!
Isfjordinger etablerte seg i Nord-Norge
Min egen familie var en del av Nordlandshandelen mellom Isfjorden og Nord-Norge. Fra familien vår var det Anton Ørgersen Heen (f. 1849) som var først ute. Han og kona Herborg etablerte og bosatte seg etterhvert på Inndyr som ligger sørvest for Bodø.
Tarald Ørgersen Heen (f. 1853), bror til Anton Ørgersen drev også med Nordlandshandel og flyttet til Storselsøya som ligger sørvest for Inndyr. Han fikk også andre skomakere fra Isfjorden til å flytte til øya for å starte opp skomakerverksteder, ofte på kortere opphold. Brødrene Melbø fra Isfjorden var begge skomakere og bodde på Storselsøya i flere år.
Anton Ørgersen og Herborg flyttet til Inndyr i år 1881. Der bygde de et hus med butikk som lå innerst inne i den idylliske Inndyrsvågen. Siden han etterhvert fikk en annen jobb i Romsdal og de ikke fikk noen barn, så overtok broren til Anton Ørgersen butikken på Inndyr.
Ørger Ørgersen Heen (f. 1867, d. 1950), som var 17 år yngre, hadde i mange år jobbet for broren, og det ble da naturlig at det var han og kona Sofie Ellefsdatter Kavli (f. 1869) som overtok driften etter at Anton Ørgersen flyttet tilbake til Isfjorden i Romsdal.
Ørger Ørgersen, som er min oldefar, flyttet permanent til Inndyr og overtok butikken i 1895 da broren Anton Ørgersen gav seg. Butikken ble senere nedlagt da Øyvind og sønnen Ørger (Øyvind var sønnen og Ørger var barnebarnet til Ørger Ørgersen) bygde en ny og større butikk lenger ute i Inndyrsvågen i 1953.
Gudrun, datter til Ørger, tok over butikken da Ørger døde i 1984. Butikken hadde fram til da vært av gamletypen, der maten og varene ble solgt over disk. Gudrun bygde om butikken til selvbetjening da hun overtok butikken.
Huset med gamlebutikken ligger der den dag i dag, fremdeles i slektens eie. Gamlebutikken er tatt vare på og mye av inventaret med diskene, vekta og kontoret er der slik det var den dagen butikken ble nedlagt.
«Nybutikken» som ligger ved Heen-kaia lenger ute i Inndyrsvågen ble nedlagt i 2018. Gudrun var den siste i Heen-slekta og fjerde generasjon som drev butikk på Inndyr. De to butikkene ble drevet av Anton Ørgersen, Ørger Ørgersen (bror til Anton Ørgersen), Øyvind (sønn til Ørger Ørgersen), Ørger (sønn til Øyvind) og Gudrun (datter til Ørger).
Nå er det Coop Prix Inndyr som har overtatt stafettpinnen. Butikken ligger i Inndyrsvågen, midt mellom «nybutikken» og «gamlebutikken» til Heen-familien.
Min farfar, Anton Herbert Heen (f. 1903), var født og oppvokst på Inndyr sammen med sine tre brødre og tre søstre. På grunn av de sterke båndene mellom Inndyr og Romsdal så flyttet han til Åndalsnes etter endt utdanning i Oslo.
Der giftet han seg med sin Asta Marie (f. 1905) fra Hanekamhaug i Isterdalen. Asta Marie drev frisørsalong på Åndalsnes, Anton Herbert var disponent på Rauma Mølle som lå nede ved fjorden.
Den 9. april 1940 fylte de opp Pontiacen med barna (Ørjar og Torbjørn) og flyttelasset og kjørte innover til Isfjorden der de flyttet inn i huset på familiegården i sentrum av bygda.
De ville ikke risikere å bo på Åndalsnes på grunn av krigen. Det gjorde de helt rett i, det tok ikke mange dagene før både mølla og Åndalsnes lå i grus. Etter krigen ble de boende i Isfjorden.
Det var Ørger Ørgersen, Antons Herberts far, som eide familiegården på Hen. Oskar Grøvdal var forpakter på gården da krigen brøt ut. Oskar bodde på gården sammen med familien vår i starten av krigen. Men han hadde akkurat overtatt gården i Grøvdalen etter sin far, og ikke lenge etterpå flyttet han inn til gården sin i Grøvdalen.
Anton Herbert og Asta Marie overtok familiegården på Hen i 1950.
Under er det en samling bilder fra pionértiden til tiden da familien Heen var godt etablert på Inndyr. Her kan vi bl. a se bilder av Anton Ørgersen Heen, Ørger Ørgersen Heen (Antons Ørgersens lillebror), Øyvind Heen (sønn av Ørger Ørgersen) og Ørger Heen (sønn av Øyvind) som alle var kjøpmenn på Inndyr. Trykk «i» på bildene for mer informasjon. Eier av de fleste bildene er Nordlandsmuseet.
Referanser
Ørjar Heen
Edmund Søvik – Konfeksjonens Vogge og Norges Kleskammer
Romsdalsmuseet avd Konfeksjonsmuseet i Isfjorden
Lokalhistoriewiki
Nordlandsmuseet
Museum Nord
Wikipedia – Slaget ved Dombås